Da jeg leide en hest i Himalaya

Sponset innhold:

I min forberedelser til turen har jeg Googlet uendelig mye. Det finnes utallige ruter, sykler og råd på nett. Det er et mylder av utstyr og gadgets som er «must» å ha på tur. Det er vanskelig å vite hva som faktisk er nødvendig og selv prøver jeg å ha med minst mulig. Det som gjør at jeg tør å tenke slik er at jeg alltid forbereder meg med det viktigste for en tur; en solid reiseforsikring.

Når jeg reiser velger jeg alltid Gouda Reiseforsikring, her er historien om hvorfor Gouda Reiseforsikring var førstevalget også når jeg skulle finne en samarbeidspartner også til denne turen:

Da jeg var 19 år hadde jeg et obligatorisk friår hvor jeg jobbet som curlinginstruktør (sic). Og etterhvert ble jeg tilbudt en stilling som fast ansatt kommunal curlinginstruktør. Det opplevdes litt tidlig å låse seg til en karrierevei allerede da, og jeg endte opp med å si opp jobben. Fem dager senere satt jeg på flyet med en enveisbillett til Kathmandu, Nepal.

Nepal ble valgt som det rimeligste og mest eksotiske alternativet. Og viste seg å være fulltreffer med fantastisk natur, mat, buddhistisk tradisjon (Buddha var fra Nepal) og fantastiske folk. Himalaya og Mt. Everest ligger også i Nepal.

Jeg var på fjelltur i Himalaya som bare kan beskrives som fantastisk, ingen bilveier og enorm natur. På ca 5000m høyde ved Gokyo Lake kom jeg i skade for å bestille «Chef`s special fried Thai Rice» til middag. Som var en stor tabbe. … På en liten luftetur utenfor Guesthouset vi sov på ble jeg brått kvalm og svimmel, men klarte til slutt å komme meg tilbake til guesthouse. Og prøvde å sove det av meg. Det ble lite søvn, mye toalett…

Etter en lang kveld og natt var formen litt bedre. Og etter å ha blitt overtalt av guiden på turen tok jeg sjansen på å bli med på en tur opp et lite fjell for å få sett Mt. Everest ved soloppgang. Fjellet var langt mindre krevende enn f.eks Dalsnuten i Sandnes, men på 5000 meters høyde er det meste ganske krevende. Og etter omtrent 40 minutter ga jeg opp og måtte bare legge meg ned på bakken for å hvile. Litt som på en film sa jeg til guiden «Go on withouth me…» hvorpå guiden svarte «turn around». I en siste kraftanstrengelse rullet jeg meg rundt og der var både solopgang og Mt. Everest.

Deretter ble formen veldig mye verre. Med en diagnose som nok var høydesyke + matforgiftning var eneste kuren å komme seg ned fra høyden. Og ettersom det som sakt ikke er veier eller biler i Himalaya ble løsningen at jeg ble slept ned mellom skuldrene til noen sherpaer. De mente dog at det ikke gikk fort nok og insisterte på at jeg skulle sitte på skuldrende til han med argumentet «Do you want to live?» Og noe motvillig ble det slik, selv om jeg må ha vært en halv meter lengre enn sherpaen.

Formen ble fort bedre, men jeg var for utmattet og dehydrert til å gå til Lukla som er landsbyen hvor flyplassen lå. (Man måtte fly for å komme seg ned til Kathmandu).

Ettersom det å sitte på noens skuldre var uaktuelt var det bare to alternativ; 1. Helikoper, som ble litt overkill 2. Leie en hest.

Jeg leide en hest. For 200 dollar, håndskrevet kvittering. Kom meg trygt ned til Lukla, slapp hesten løs og den fant veien hjem selv. Flyet gikk dagen etter og vi måtte sjekke inn på et guesthouse. Utrolig nok fikk jeg et rom med en plakat fra Norge, hengt opp av noen fra ekspedisjonsreisebyrået Hvitserk hvor det stod «Når du ikke bestemmer deg, tar du også et valg». Gode ord å ta med seg videre i livet.

Og her kunne egentlig historien sluttet. Men da vi kom til flyplassen viste det seg at alle flyene som gikk fra Lukla til Kathmandu var forsinket; Flyplassen i Lukla anses som en av verdens farligste. I den ene enden av rullebanen er det en fjellvegg, i den andre enden er det et stup etterfulgt av et fjell. Flyet vi skulle ta hadde krasjlandet.

Heldigvis ble ingen skadd og vi kom oss til Kathmandu dagen etter. Og jeg til lege (etter at jeg hadde fått lånt litt penger).

Spenningen var stor da jeg leverte inn forsikringskravet på 200 dollar for leie av hest. Men uten spørsmål fikk jeg refundert kostnadene for både hesten og legebesøket. Og etter det har jeg alltid brukt www.gouda.no vell vitende om at ting kan skje uansett hvor mange forhåndsregler man har tatt og vitende om at Gouda passer på.

Ønsker du å støtte Redd Barna? Doner til min innsamlingsaksjon her

Starten på en reise

I juli 2015 befant jeg meg et par dagers sykling unna Nordkapp. Jeg hadde startet i Helsinki i mai og, etter å ha kjempet meg gjennom de finske skoger i det som var den kaldeste sommeren på mange år, var jeg endelig på vei «nedover» mot Lindesnes da jeg ble tatt igjen av en tysker. Han hadde også vært på Nordkapp, men i motsetning til meg skulle han ikke til Lindesnes. Han skulle til Cape Town. Jeg rotet vekk lappen med nettsiden hans så jeg vet ikke om han noengang nådde Kapp det gode håp. Men en tanke var plantet.

Fire år gikk, men det passet aldri å si opp jobben for å være på sykkeltur i ett år. Så derfor fikk det bare stå til. Etter resortferie på Mauritius med storfamilien dro jeg direkte til Cape Town. 

Reiserute på 12000km

Planlagt start er midten av februar, etter en 10 dagers meditasjonsretreat av typen hvor man ikke har lov til å snakke.

Deretter går turen til Namibia, Botswana, Zimbabwe (1 dag ved Victoria Falls), Zambia, Malawi, Tanzania, Kenya, Etiopia, Sudan og Egypt.

Kjenner du noen langs ruten, eller har noen tips, ta kontakt! Ruten er en kjent «turistrute» og er på cirka 12000km. Deretter er planen å forserer Europa og ta seg hjem til Stavanger. Estimert tid gjennom Afrika er 8-10 måneder, og skulle jeg klare det vil Europa være så enkelt at det ikke er verdt å estimere eller planlegge.

Forberedelser

Har trent ekstremt lite de siste månedene, men syklet Nordsjørittet og Trondheim – Oslo (25 timer) sist sommer. Planen er å ta korte etapper rundt 50km de første ukene for å komme i form og vende meg til varmen og livet på veien.  

Er ellers proppet av vaksiner og tar Malaria-medisin fra Namibia og oppover.

Utstyr

Kjører en miljøvennlig og økonomisk profil, og bruker samme telt, liggeunderlag og deler av samme bekledning som sist sykkeltur. Sykkelen jeg brukte sist ble stjålet utenfor biblioteket i Stavanger, så alt av sykkel, sykkelvesker etc må kjøpes her. Usikker på hvor mange reserverslanger man trenger, men leste biografien til en Sør-Afrikaner som syklet rundt Afrika som, i tillegg til å lappe, brukte over hundre slanger…

Utfordringer og sikkerhet

Fra antatt største til minste utfordringer

  1. Trafikk
  2. Varme
  3. Sykdom
  4. Punkteringer
  5. Dyr
  6. Finne teltplass
  7. Kriminalitet

Ellers er planen å: alltid parkere sykkelen i god tid før solnedgang, ikke ha noe som er verdt å stjele og holde seg unna hyener.

Budsjett og sponsorer

Wolt dekker middagsbudsjettet mitt, og Gouda Reiseforsikring en god pris på reiseforsikring. Jeg leter fortsatt etter flere så ta gjerne kontakt om du har noen forslag. Gjelder også svært gjerne sykkel og sykkelutstyr. Slik budsjettet ligger an nå skal jeg ha nok til å klare meg opp til Sudan før det vil bli litt mer utfordrende økonomisk.

Innsamling til Redd Barna

Jeg har vært så privilegert at jeg har fått reise mye og opplevd andre land på godt og vondt. Det vondeste er alltid urett mot barn. Derfor har jeg også denne gangen valgt å ha en innsamlingsaksjon for Redd Barnas arbeid. Om du følger denne siden og turen håper jeg du vil gi et lite bidrag.

Hvorfor

For å se om det er mulig.

Er det mulig?

Tja, kanskje.

Flukten fra Madagaskar

Mulig at det i stedet for «Atle sykler Afrika» blir til «Atle sykler Madagaskar».

I midten av februar starter jeg sykkelturen fra Cape Town til Kairo. Mer om det siden.

Nyttår ble tilbrakt på resortferie på Mauritius med storfamilien, men da de lot Air Mauritius bringe dem tilbake til minusgrader, studier og jobb, satte jeg meg på Air Madagascar for å reise til Johannesburg i Sør-Afrika. Flyselskapene har relativt like navn, men der stopper det. Mens Air Mauritius har en moderne flyflåte viste det seg at Air Madagascar har en flåte bestående av tre fly, som er noe mindre moderne.

Kvelden før avreise fikk jeg en kryptisk mail om at min «connecting flight» fra Madagaskar ble forsinket til neste dag. «Bare henvend deg i Welcome desk når du lander.» Selv ikke visum ville være et problem. Lite visste jeg det var starten på en afrikansk organisering du bare ser på film.

Ved ankomst var selvsagt visum et problem. Og immigrasjonsmyndighetene hadde ikke fått med seg at det kom et fly med 20 passasjerer uten visum. 19 Sør-Afrikanere på vei hjem fra ferie og 1 syklist fra Norge. Informasjonen begrenset seg til «wait». Ettersom mine medpassasjerer tok seg av den høylytte klagingen valgte jeg å holde meg litt mer i bakgrunnen funderende på om hele turen vil bli slik. Etter en time skjedde det noe, som ingen egentlig vet hva innebar. Plutselig ble det ropt «one at a time» og så var tre funksjonærer i gang med å hurtigbehandle pass og søknader. En til å skrive, en til å stemple og en til å signere. Deretter var det strake veien til Welcome desk, trodde vi.

Welcome desk var ikke spesielt «welcoming» og selv om vi alle stod innbitt i kø for å komme oss helt frem visste ingen hva som skjedde der fremme. Etterhvert hørte vi noen rope på fransk til de i skranken og, selv om jeg aldri brukte Duolingo-kurset jeg en gang kjøpte, var det ikke vanskelig å forstå at personalet ble skjelt ut etter noter. Det viste seg at det var en gruppe franskmenn som hadde vært stuck på Madagaskar i tre dager. De skulle dog ikke til Johannesburg, men til øyen Reunion! Og da begynte det å demre for de fleste at «ny avgang kl 0600 dagen etterpå» ikke var helt bankers. Etter en time fikk noen i skranken ideen om at de som skulle til Reunion kunne gå i en kø og de som skulle til Johannesburg kunne gå i en annen. Da gikk det liiiitt raskere.

Ettersom jeg satt ved vindussetet med noen som trengte hjelp til å komme av flyet ble jeg sistemann av flyet, sistemann i visumkøen, sistemann til å få bagasje og sistemann til å stille meg i Welcome desk køen. Hvor det viste seg at man fikk utskrevet en voucher til hotell og mat. Man kunne jo trodd at dette kunne blitt gjort FØR vi stod i køen, men jeg lot franskmennene ta seg av tilbakemeldingene. Etter to timer ble det min tur og deretter var det bare å vente på transporten. Eller, vent litt. De av oss som fortsatt stod igjen fikk da beskjed om at hotellet var fullbooket. Ny kø. Ny voucher. Og endelig ut på parkeringsplassen for å ta buss. Til min skadefryd, og mine medpassasjerers vrede, viste det seg at alle fremdeles stod ute på parkeringsplassen, for bussen hadde enda ikke vist seg.

Kort tid etter at vi var ankommet hotellet kom beskjeden om morgendagens fly kl 0600 var innstilt. Jeg planlegger å tilbringe cirka ett år i Afrika, så noen dager på Madagaskar hvor vi er innlosjert på et av byens beste hotell med all mat inkludert er egentlig bare en bonus. Verre er det for de fleste andre som er på vei hjem fra ferie med små barn og jobber som venter. Når jeg ser på teltet som venter i sekken min tenker jeg at det egentlig er helt ok at jeg fortsatt ikke har hørt fra flyselskapet hverken på telefon eller mail og bare fått all info via-via.

Norske myndigheter på Madagaskar kunne fortelle at selskapet er i store økonomiske problemer og svært sårbare når flyene hadde tekniske problemer. Vi har faktisk enda ikke fått vite hvorfor avgangene innstilles, men antar dette er grunnen. Inntil videre er eneste info vi får en plakat som er hengt opp i heisen av hotellpersonalet.

Status nå er at vi venter. Johannesburg er 2-3 timer fra oss med fly, men særdeles utilgjengelig. En barnefamilie ble sendt hjem med et annet flyselskap via Kenya på en tur som ville ta 20 timer. Antakelsen er nå at resten også vil bli sendt på den turen de neste dagene. En særdeles lite kostnadsbesparende rute for det statlige selskapet.

Madagaskar er kjent for et unikt dyre og planteliv etter som det er en isolert øy. Med blant annet lemurer som det store trekkplasteret. Min overraskelse var derfor stor da absolutt ingen ville forlate hotellet. Mens jeg har tenkt at Afrika er Afrika, så ser Sør-Afrikanerne på Madagaskar som noe helt annet enn deres hjemland. En av passasjerene er lege og ramset opp: Rabies, Malaria, knivstikking og pest som noen av faren. Heldigvis er jeg gjennomvaksinert og godt forsikret gjennom min samarbeidspartner Gouda Reiseforsikring.

Mens de to modigste av mine reisekompanjonger, to svigerbrødre, tok turen over parkeringsplassen til hotellets spa, dro jeg alene til Lemurreservatet. En veldig unik opplevelse hvor man kom tett på dyrene.

Siste oppdatering: Ute høljer regnet, det er syklontid på Madagaskar. I buffeten er det svært travelt og det viser seg at 150 passasjerer på vei til Mayotte, en øy utenfor Madagaskar også er strandet. Hotellbooking i Johannesburg og fly til Cape Town er tapt. Mulig at det i stedet for «Atle sykler Afrika» blir til «Atle sykler Madagaskar».

Utsikten fra et av byen fineste hotell. Kontrastene er enorme.