Dag 43: Sør-Afrikansk vennlighet

Jeg har så langt bare møtt noen få syklister i byområdene, og ikke en eneste en på landeveien. En skulle trodd tålmodigheten med syklister var lavere her enn hjemme i Norge, men snarere tvert i mot.

De siste dagene har omtrent hver tredje bil på veien tutet oppmuntrende eller vinket til meg. I går da jeg syklet 80 km fra Nuwerus til Garies var det to damer som passerte meg for deretter å snu og kjøre tilbake og gi meg kaldt vann og høre hvordan det gikk. I utgangspunktet var jeg ikke tørst, men når vannet plutselig var kaldt var 1 liter drukket opp før jeg i det hele tatt rakk å sette flasken i flaskeholderen. Det kalde vannet gir nye krefter, men det er ingenting sammenlignet med kreftene man får av at noen bryr seg så mye.

Jeg har så og si ikke spist kjøtt siden jeg begynte på sykkelturen, men på campingplassen i Nuwerus kom det en kar bort til meg med alle restene fra Braaien (Sør-Afrikansk for grilling/grillfest), han hadde kjørt forbi meg tidligere på dagen og tenkte jeg trengte det. Selv om jeg allerede hadde spist en bedre middag bestående av pasta og linser (takk til gode samarbeidspartner Wolt som dekker middagsbudsjettet mitt), var det ikke vanskelig å si ja til diverse kjøttretter.

For ordrens skyld har jeg bidratt litt selv også: En utrolig kvinne som hadde jobbet med å hente ut traficking ofre for FN, men som nå var nyutdannet kirurg sjekket inn på campingplassen i Nuwerus rett etter meg. Ettersom hun var på reise alene i Sør-Afrika og Namibia hadde hun allerede rukket å punktere noen ganger på de elendige veien i ødemarken. Hun hadde da måtte få hjelp samtlige ganger. På vei fra innsjekk til teltplassen klarte hun å punktere på ny. Gleden var da enorm da jeg som første på hennes vei ikke skiftet dekket hennes, men lærte henne å gjøre det selv.

Jeg antar at hjelpsomheten er en del av felles forståelse eller sosial kontrakt om at man hjelper de som trenger det, for neste gang kan det være en selv som står med motorhavari midt uti ingenting. Det forklarer dog helt ikke oppmuntrende tuting. Ingen tvil om at norske bilister har noe å lære med tanke på at den eneste formen for oppmuntrende tuting man får på landeveien i Norge er for å oppmuntre en til å pelle seg lengre ut på veiskulderen. Uavhengig om veiskulderen er dekket av glasskår eller i det hele tatt eksisterer.

Eieren av campingplassen i Nuwerus hadde ordnet billig camping for meg i Garies. Da jeg endelig kom frem til Garies klokken 1700 hadde eierne allerede ringt Nuwerus for å høre om noe hadde skjedd da jeg brukte så lang tid. Saken var bare at jeg startet klokken 10 i stedet for klokken 07 som jeg først skrøytet på meg.e

Hiv deg gjerne på vennligheten: Jeg samler inn penger til Redd Barna

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: