Tre punkteringer og en garasje

Onsdag 19 februar forlot jeg endelig Cape Town med retning Kairo. Stedet jeg siktet meg inn på var dog ikke Kairo, men Langebaan hvor jeg skulle treffe en kompis fra meditasjonsretreaten. Kvelden i forveien hadde jeg nøye gått gjennom tingene mine og forkastet alt jeg kunne for å ha med minst mulig vekt. Tegnet på at man er skikkelig dårlig trent er selvsagt når man begynner å rive ut sider av bøkene man har med.

På forhånd hadde jeg fått tilbud om å bli «syklet ut av Cape Town», men ettersom jeg ikke visste helt når sykkelen ville være klar ble det vanskelig å planlegge. Dermed brukte jeg Google Maps til å sykle meg ut. Dessverre sendt Google meg ut mot motorveien N1 (National route 1). Og det var bare flaks jeg klarte å svinge av mot havneområdet før det var for sent å snu på veien med fire felt i hver retning. Langs havnen gikk det en mindre vei parallelt med motorveien, men den er utelukkende for industri på havneområdet, hovedsakelig lastebiler. Etter mye om og men, ble jeg heldigvis enig med sikkerhetsvaktene som styre porten til havna at det var en god ide med en syklist der også. Mange lange blikk, men et svært godt alternativ til motorveien. Og havneveien tok meg helt forbi N1 til riksveien jeg skulle følge.

Flaksen skulle ingen ende ta for plutselig dukket det også opp en sykkelvei (som var skammelig lite trafikkert). 

Et lite øyeblikk var det nesten som om Kairo allerede var i sikte, helt til jeg hørte en rar lyd fra bakdekket. 23km inn i etappen hadde jeg turens første punktering. Ettersom jeg hadde punktert på et område som kun hadde noen «shacks» i nærheten var første prioritet å trille sykkelen til et område med litt mer folk. Mens jeg trillet oppdaget jeg utrolig nok at fremdekket også hadde punktert.

På tross av at jeg har syklet noen kilometer før har jeg vært svært heldig med punkteringer og har på kanskje 10 år bare punktert 1 gang. Og dermed er jeg ikke spesielt dreven på dekkskift (den ene gangen jeg punkterte var da jeg syklet Helsinki-Nordkapp-Lindesnes og medsyklist Benedikte skiftet slange for meg på Senja). 

I stekende sol fristet det mest å bare ta en Uber til flyplassen og være ferdig med det. Heldigvis så jeg et kjøpesenter og trillet sykkelen dit. De hadde ingen sportsbutikk som kunne hjelpe meg, men gutta i den tilknyttede vaskehallen kunne hjelpe. Og de to reserveslangene jeg så for meg å aldri bruke var dermed satt på sykkelen. Gutta tipset meg også om at viss jeg syklet 2km tilbake kunne jeg kjøpe nye reserveslanger. Pft. Jeg hadde allerede brukt for mye tid, og en syklist som må rive ut sider av bøkene sine har ikke kapasitet til å tråkke i gamle ruter. Uansett så jeg ikke for meg å punktere en tredje gang på en dag.

Med nye slanger satt jeg igjen kurs mot retning Kairo og kom opp i grei fart, og merket at jeg kom stadig lengre vekk fra Cape Town. Med både færre hus og biler. Klokken 1700 merket jeg igjen noe rart med fremdekket, og nå befant jeg meg uti ingenmannsland. Det var bare å tråkke på, mens det fortsatt var luft i dekket, men den var ute i løpet av minutter. Og da stod jeg på et helt ubebodd veistrekk i stekende sol uten reserveslanger. Mobilen hadde heller ikke dekning. Årsaken bak punkteringene var noen ekstremt store torner, som jeg tidligere har fått igjennom skosålen min.

I et desperat forsøk prøvde jeg å pumpe opp dekket for å se om hullet var så lite at det gikk an å sykle videre for så å pumpe det opp igjen etterhvert. Det var det ikke. Når jeg bøyde meg opp igjen så jeg at det stod en pickup foran meg. Greg hadde stoppet for å høre om jeg trengte hjelp? Det gjorde jeg. Vi lastet sykkelen på lasteplanet hans og kjørte til huset hans i Grotto Bay som lå rett ved campingplassen 

 jeg syklet til. I garasjen hans fikk vi lappet sammen dekket (tre hull) og jeg ble etterhvert innlosjert i garasjen for natten. Etterhvert kom også konen hans hjem og laget middag og satte drikkeflaskene mine i fryseren til neste dag.

Greg kunne fortelle at han som 17-åring ble innkalt til forsvaret for å kjempe mot rebeller som var i mot apartheid, men valgte å heller rømme til sjøs.

Det var også interessant å for første gang siden jeg kom til Sør-Afrika befinne seg i et hus uten jerngitter; Her var heller hele nabolaget gjerdet inne og kameraovervåket.

Hundene var veldig interesert i sengen jeg fikk redd opp, så jeg latet som jeg var veldig interessert i dem for å ikke havne i unåde hos eierne…

Dagen etterpå fikk jeg full forståelse for at jeg måtte kjøres tilbake til stedet jeg hadde blitt plukket opp for å ikke jukse. Og også en matpakk og lappesaker og reserveslange. (Da jeg lånte badekaret deres kvelden i forveien hadde de postet på nabolaget WhatsAppgruppe og samlet inn diverse sykkeldonasjoner). 

Med medvind og ingen punkteringer gikk 80km til Langebaan radig. Og første stopp var på et sykkelverksted for å fylle slangene med «antipunkteringsslim» og legge på en såle mellom dekket og slangen som også forhindrer punkteringer. Mekanikeren ble først litt irritert for å få et ekstra oppdrag rett før stengetid, men ble mer medgjørelig da han så sykkelen. En slik hadde han ikke sett på mange år og han kunne ikke tro at den var i så god stand (sykkelramma er omtrent like gammel som meg). Dermed insisterte han på å donere ekstra lappesaker og sykkellykt til turen!

Langebaan er kjent som et ekstremt bra kitested, og jeg hadde to hviledager, en planlagt og en pga regn (men jeg klager ikke på en ekstra hviledag). Jeg testet ikke vannet selv, men lot meg imponere over Yannick.

Det eneste lyspunktet i alle punkteringene er at for hver punktering donerer jeg 25kr til Redd Barna, støtt gjerne innsamlingen her

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: