Dag 3 – 10: På vei sørover

Fra Honningsvåg til Repvåg får jeg første smak av sommer og fricamper antakeligvis svært nær et revehi. 

Fra Repvåg til Skaidi og litt videre forbi til Repparfjorden bibelcamping. Hvor jeg er eneste gjest, og første gjest. Det pøsregner og campingplenen er mer som en myr. Før jeg får slått opp teltet kommer vakthavende og oppgraderer meg til et rom.

Fra bibelcamping over Sennalandet hvor snøen ligger tjukt mot Alta. I det jeg er nede fra fjellene leser jeg at et jordskred har gått i Alta. Heldigvis langt vekke fra min destinasjon hos en et bekjentskap fra Dråpen i Havet, Marith og Knut. Der er det streng beskjed om å sette seg i sofaen med en øl, mens Knut vasker og oljer sykkelen. Senere spiser vi nydelige torsketunger. 

Dagen etter er det ut på veien, men jeg må gjøre om på ruten fordi egentlig skulle jeg syklet rett ved der skreet har gått. Alternativet blir gjennom en tunnel. Senere på dagen sykler jeg på utsiden av en tunnell, forbi en luket bom Og ender opp med å måtte dytte sykkelen gjennom meterhøy snø flere hundre meter. Plutselig kommer jeg frem til en kilometerlang kø midt uti ingenting. En trailer har brent opp midt på veien. Ettersom jeg er på sykkel får jeg passere køen og traileren. Åpenbart en trailer som har fraktet frukt, sjåføren er uskadd. Tilslutt når jeg frem til campingplassen, som fortsatt ikke er sesongåpnet. Litt videre finner jeg dog en perfekt plass.

Fra Alteidet til Storslett hvor jeg kjenner Martin som har flyttet dit med samboeren for å jobbe som lærer. På starten av dagen ryker en eike og det blir en lang tur dit. Heldigvis får jeg fikset den dagen etterpå på lokale sportsbutikken.

Fra Storslett til Oldervåg bruker jeg to timer på to kilometer gjennom en vinterstengt vei, alternativet er 5km med tunell i motbakke. hvor jeg finner en campingplass med hytter til 100kr natten. Lave forventninger til sesongen der.

Oldervåg til Tromsø og Johan. Rekker frem før regnet kommer. To hviledager endelig.

Dag 1: Nordkapp

Dag 1 og 2: Nordkapp

Å komme til Nordkapplatået var litt ambivalent, ettersom jeg egentlig burde ha vært der først om et år etter å syklet fra Cape Town. Dog er ikke det å måtte avbryte en sykkeltur en særlig alvorlig konsekvens av Korona. Og det å komme til Nord-Norge fortsatt dekket av snø i slutten av mai var ganske utrolig.

På Nordkapplatået var jeg dagens første gjest og fikk en kopp te sammen med de to som var på jobb. Etter å ha snakket i omtrent 20 minutter på engelsk spør han ene «e du norsk?» Ingen forventet å treffe nordmenn på Nordkapp… I mangel av turister hadde reinsdyrene tatt over og trukket helt inn på platået, noe som aldri hadde skjedd før. Ettersom det var surt vær var det en lite seremoniell start, en kjapp obligatorisk selfie og på sykkelen mot Cape Town.

Veiene var snøfri og fine, men ellers var landskapet stort sett dekket i snø, med meter høye brøytekanter noen steder. Visstnok hadde de brøytet og åpnet veien for bare en og en halv uke siden. Ellers var det mye reinsdyr som gresset langs de snøfrie områdene langs veien og som heller ikke lot seg skremme bort fra veien av en syklist.

TIlbake i Honningsvåg ble det en øl med noen lokale bekjentskap som knne rapportere om 0 koronatilfeller i Honningsvåg.

På dag 2 var det tungt å skulle komme seg ut av teltet og gjøre seg klar for en ny dag på sykkelen. Ikke pga foregående dags øl, men pga vinden som var oppe i stiv kuling. Ettersom jeg via et bekjentskap fra frivillig arbeid i Hellas for Dråpen i Havet hadde fått ordnet sengeplass ved enden av dagens etappe fristet et mer enn å sove i teltet så jeg fikk pakket sammen til slutt. Mens jeg holdt på å pakke sammen, snakket jeg med campingplassens andre gjest. Han forventet heller ikke nordmenn og innledet med «are you Norwegian?» før det viste seg at han også var fra Sandnes. Forøvrig hadde Nordkapp 300 000 besøkendei fjor, i år håper man på 50 000.

Da jeg endelig kom meg på sykkelen hadde jeg i løpet av 100 meter vind fra alle himmelretninger. Først, en fantastisk medvind, så en grusom motvind, for så å få et vindkast på siden som tvingte meg over i motsatt kjørefelt. Heldigvis ingen tyske bobiler på veiene i år. Dermed var det bare å snu og få booke seg inn for en teltnatt til. 10 minutter senere mens jeg enda funderte på hvordan jeg kunne få slått opp teltet i vinden, kom innhaveren av Nordkapp Camping med en nøkkel og gratis oppgradering til et rom. Med ovn. Og dusj. 

Ellers så stengte matbutikkene tidlig på lørdag så jeg rakk ikke å handle før pinsen. Det eneste jeg har igjen nå som må brukes til en dag med sykling er havregryn.

Sykelruten er forøvrig Nordkapp – Alta – Tromsø – Lofoten – Bodø – Helgelandskysten – Trondheim – Bergen – Stavanger – Kristiansand – Oslo om du skulle ha lyst til å sykle en time eller noe dager eller bare vil ta en kaffekopp.

Støtt min innsamling til Redd Barna her.

Dag 0: Reise Norge på langs

Etter å ha tilbrakt 2 måneder i Oslo endret reiserådene seg fra å frafråde unødvendige innenlandsreiser til å tillate det. Da var det om å gjøre å komme seg til andre siden av Norge rimelig, raskt og miljøvennlig. Med en sykkel.

Fra Oslo reiste jeg med Vy sitt tog til Trondheim kl 1600 på ettermiddagen. Grunnet koronaregler fikk man to seter for seg selv, og uansett var det svært få reisende. Drøye 6 timer og en strålende reise over fjellet senere i Trondheim hadde jeg 20 min til å gå ombord på Vys nattog til Bodø. Sykkelen fikk stå i en egen vogn på begge togene. For en person kostet billetten bare 600kr, i tilegg kom 200kr for sykkelen og 1000kr for sovekupe på nattoget.

Kl 0915 var jeg fremme i Bodø. Entur.no hadde da foreslått en reiserute med buss fra Bodø til Alta hvor jeg vil startet reisen ved midnatt samme dag og brukt 22 timer. Deretter måtte jeg tatt buss fra Alta til Honningsvåg dagen etter.

I stedet valgte jeg å ta Hurtigruten fra Bodø til Honningsvåg som ga meg en dag i Bodø før båten gikk kl 1500 på en reise over to netter. Unikt å reise langs kysten i vinterlandskapet med nesten hele skipet for seg selv. Sykkelen fikk stå trygt i et bagasjerom. Lugar med sjøutsikt og frokost to dager kom på 2800. Dessverre oppdaget jeg etter jeg hadde bestilt at å reise med Hurtigurten medførte mer utslipp enn om jeg hadde flydd strekningen. Ergo hadde jeg gått for bussalternativet ved en annen anledning.

Fremme i Honningsvåg på ettermiddagen slo jeg opp teltet på Nordkapp Camping for å ta buss fra Honningsvåg til Nordkapp påfølgende dag. Selvom det stod i Snelandias rutesøk at bussen gikk, kunne Visit Nordkapp fortelle at det gjorde den ikke. Heldigvis fikk jeg skyss av en kar jeg leide truger av hos Destinasjon 71 Nord.

På toget var det svært god plass, på Hurtigruten var det svært god plass, på campingen var jeg den første til å telte for sesongen og på Nordkapp var jeg dagens første besøkende. Å reise Norge på langs nå er inntertier om man vil unngå turistmassene.

Støtt min innsamling til Redd Barna her.

Dag 43: Sør-Afrikansk vennlighet

Jeg har så langt bare møtt noen få syklister i byområdene, og ikke en eneste en på landeveien. En skulle trodd tålmodigheten med syklister var lavere her enn hjemme i Norge, men snarere tvert i mot.

De siste dagene har omtrent hver tredje bil på veien tutet oppmuntrende eller vinket til meg. I går da jeg syklet 80 km fra Nuwerus til Garies var det to damer som passerte meg for deretter å snu og kjøre tilbake og gi meg kaldt vann og høre hvordan det gikk. I utgangspunktet var jeg ikke tørst, men når vannet plutselig var kaldt var 1 liter drukket opp før jeg i det hele tatt rakk å sette flasken i flaskeholderen. Det kalde vannet gir nye krefter, men det er ingenting sammenlignet med kreftene man får av at noen bryr seg så mye.

Jeg har så og si ikke spist kjøtt siden jeg begynte på sykkelturen, men på campingplassen i Nuwerus kom det en kar bort til meg med alle restene fra Braaien (Sør-Afrikansk for grilling/grillfest), han hadde kjørt forbi meg tidligere på dagen og tenkte jeg trengte det. Selv om jeg allerede hadde spist en bedre middag bestående av pasta og linser (takk til gode samarbeidspartner Wolt som dekker middagsbudsjettet mitt), var det ikke vanskelig å si ja til diverse kjøttretter.

For ordrens skyld har jeg bidratt litt selv også: En utrolig kvinne som hadde jobbet med å hente ut traficking ofre for FN, men som nå var nyutdannet kirurg sjekket inn på campingplassen i Nuwerus rett etter meg. Ettersom hun var på reise alene i Sør-Afrika og Namibia hadde hun allerede rukket å punktere noen ganger på de elendige veien i ødemarken. Hun hadde da måtte få hjelp samtlige ganger. På vei fra innsjekk til teltplassen klarte hun å punktere på ny. Gleden var da enorm da jeg som første på hennes vei ikke skiftet dekket hennes, men lærte henne å gjøre det selv.

Jeg antar at hjelpsomheten er en del av felles forståelse eller sosial kontrakt om at man hjelper de som trenger det, for neste gang kan det være en selv som står med motorhavari midt uti ingenting. Det forklarer dog helt ikke oppmuntrende tuting. Ingen tvil om at norske bilister har noe å lære med tanke på at den eneste formen for oppmuntrende tuting man får på landeveien i Norge er for å oppmuntre en til å pelle seg lengre ut på veiskulderen. Uavhengig om veiskulderen er dekket av glasskår eller i det hele tatt eksisterer.

Eieren av campingplassen i Nuwerus hadde ordnet billig camping for meg i Garies. Da jeg endelig kom frem til Garies klokken 1700 hadde eierne allerede ringt Nuwerus for å høre om noe hadde skjedd da jeg brukte så lang tid. Saken var bare at jeg startet klokken 10 i stedet for klokken 07 som jeg først skrøytet på meg.e

Hiv deg gjerne på vennligheten: Jeg samler inn penger til Redd Barna

Dag 40: Strandliv

Forrige uke viste værmeldingen hverdager med 36 grader og en helg med 40 grader. På gjestehuset jeg bodde på i Clanwilliam var det moren til eieren som for anledningen var vertskap. Hun var antakeligvis litt beruset og kunne ikke forstå hvorfor jeg syklet om det ikke var pga en jente. Og hun begynte etterhvert å få meg fra sykkelturen med utsagn som «Tenk på meg når du ødelegger nyrene dine», «si til moren din jeg prøvde å stoppe deg», «i Namibia er det bare ørken».

Jeg lot meg ikke skremme fra hele turen, men hun kom litt inn i hodet på meg. Og da jeg oppdaget at jeg kunne svinge av N7 , som er hovedveien mellom Sør Afrika og Namibi og sykle vestover 60 km til Lambert´s Bay som ligger ved kysten og er ca 15 grader kjøligere. Som sakt så gjort. Jeg fant ingen campingplass, men ettersom det er off-season og den Sør Afrikanske Randen sliter mer enn den norske kronen fant jeg et helt hus med sjøutsikt til 300kr natten.

Lambert`s Bay og omliggende kystområder er kjent for sjømat, fugl og diamantfiske (båter suger opp sand fra havet som renses og man finner diamanter).

Etter fire netter var jeg klar for å dra videre til Strandfontein som også ligger langs kysten, men fikk en lite hyggelig overraskelse fra utleierne. Værvarselet hadde endret seg siden sist jeg sjekket og varmen hadde kommet ned til kysten… Forøvrig er det ikke vits å spørre lokale Sør Afrikanere om værinfo for alle bruker en APP som heter «Y-R it is a Norwegian APP».

På vei til Strandfontein fikk jeg første ettappen på grus. Som deretter gikk over til grus og sand, og deretter bare sand. Dekkene sank dypt ned og det var sjanseløst å sykle bare det å dytte sykkelen var tidvis en anstrengelse. Spesielt når sola steiker. Heldigvis kom vinden inn fra havet og kjølet meg ned. Få biler passerte på den øde veien, men noen tog med jernmalm som må ha vært kilometerlange tutet til oppmuntring.

Gleden var stor da jeg endelig kom til Strandfontein og oppdaget at det var en helt enorm strand. Jeg oppdaget også dessverre at jeg hadde mistet laderen til pulsklokkken min… Og etter to netter for å avvente hetebølgen, syklet jeg tilbake til innlandet til Vredendal som var nærmeste storby (som også betyde at jeg måtte sykle 25km i feil retning). Der hadde de dessverre ingen lader. Og dermed vet jeg for øyeblikket ikke hvor mange slag i minuttet pulsen min er på eller hvor mange kalorier jeg forbrenner på en dag, som jo egentlig ikke spiller noen rolle uansett.

Dagens etappe ble på bare 35km da alternativet var å å sykle til en campingplass 90km unna. Da var det bedre å splitte det i to dager. Fremme på deistinasjonen som var en tomatgård, var det ingen ringeklokke. Jeg måtte åpne en stor port som var ganske knotete med en sykkel i armen. Da jeg endelig kom meg på innsiden av porten og fikk lukket den, våknet 3 gigantiske hunder av smellet. Det var åpenbart ikke mulig å komme seg ut porten igjen, men en dør til et slags kontor stod åpen. Jeg trakk for gitteret som var der og så på og hørte på beistene utenfor. Men ingen kom for å se hva som skjedde, og telefonen lå på sykkelen som jeg hadde oppgitt i kampens hete. Til slutt kom det en fyr forbi og lurte pp hva jeg holdt på med… Han kunne også fortelle at hundene var ufarlige… Heldigvis fikk jeg litt lunsjrester på huset for bryet.

Denne uken skal temperaturen ligge rundt lave 30 grader og med ca 400km til grensen regner jeg med å være i Namibia i neste uke. Strategien er foreløpig å holde etappen til rundt 60km eller mindre for å ikke gå på en smell.

Varme og første natt i telt

Forlot Langebaan godt uthvilt og fikk syklet 10km før pedalen sluttet å rotere. Prøvde det eneste trikset jeg kan, pøse på med olje og syklet videre. Intet hell. Fikk tips fra sykkeleksperter om at mest sannsynlig var hjullageret ødelagt. Ettersom det var søndag var det ikke mulig å få fikset og jeg måtte snu for å komme til nærmeste tettsted med sykkelbutikk. 25km.

Hadde turens første natt i telt etter en særs tung etappe; Bare på 60km, men temperaturen lå rundt 35 grader. Drikkevannet mitt ble så varmt at det gjorde vondt å helle på hendene. Heldigvis stoppet nok en hvit pickup og sjåføren donerte isvannet sitt til meg. Da jeg kom frem til campingplassen klarte jeg ikke å si et ord før jeg hadde tømt en colaboks fra kiosken. Endte deretter opp med å kjøpe en toliters-flaske som gikk ned på 1 time. Å få opp teltet som ikke var brukt på 4-5 år var ikke bare lett i den varmen…

Dagen etterpå var planen å stå opp klokken 0600 og komme seg avgårde før det ble for vamt. Dessverre hørte jeg ikke alarmen. Og la ikke avgårde før klokken halv ti. Etappen var på 80km og målet var The Baths, en campingplass med varme kilder som jeg fikk anbefalt av en Uber sjåfør i Cape Town. Dagen gikk relativt greit (ingen punkteringer siden dagen med 3 stykker), men mot slutten kom det en uventet oppoverbakke. Bakken var på noen kilometer og jeg hadde ikke sjangs til å sykle opp, og måtte gå av sykkelen og trille den opp. Underveis stoppet en kar med hestetralle og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg viftet ham selvsagt bare vekk. Etter over en time med trilling på en veldig trafikkert vei nærmet klokka seg fem. Da jeg så en campingplass og fortsatt ikke visste hvor toppen av fjellet var virket det mest fornuftige å ta inn der for dagen. Jeg kom i snakk med et ektepar da jeg parkerte sykkelen og fortalte at jeg egentlig skulle til The Baths. De kunne fortelle at om bare noen hundre meter var jeg på toppen av fjellet og deretter var det bare nedoverbakke til The Baths! Med nye krefter syklet jeg over toppen og ganske riktig, 3km med bare nedoverbakke. Deretter svingte jeg av hovedveien hvor det ventet 17km, med motvind.. og motbakker… Det ble en kamp til siste slutt. Fremme på The Baths ble det en ny kamp. Teltet måtte slås opp på en grusplass beregnet for bobiler, måtte til slutt holde det oppe med steiner og sykkelveskene.

De varme kildene var heldigvis verdt og lindret gangsperren både en og to dag. Etterhvert oppnådd jeg også stor respekt da de andre gjestene, stort sett pensjonister, forhørte seg om jeg var han med telt og sykkel. De visste ikke hva som var mest utrolig av at jeg skulle sykle gjennom Afrika eller at jeg hadde krysset det fjellet.

Foreløpig syklet rute kan du se her

Jeg samler inn penger til Redd Barna her

Tre punkteringer og en garasje

Onsdag 19 februar forlot jeg endelig Cape Town med retning Kairo. Stedet jeg siktet meg inn på var dog ikke Kairo, men Langebaan hvor jeg skulle treffe en kompis fra meditasjonsretreaten. Kvelden i forveien hadde jeg nøye gått gjennom tingene mine og forkastet alt jeg kunne for å ha med minst mulig vekt. Tegnet på at man er skikkelig dårlig trent er selvsagt når man begynner å rive ut sider av bøkene man har med.

På forhånd hadde jeg fått tilbud om å bli «syklet ut av Cape Town», men ettersom jeg ikke visste helt når sykkelen ville være klar ble det vanskelig å planlegge. Dermed brukte jeg Google Maps til å sykle meg ut. Dessverre sendt Google meg ut mot motorveien N1 (National route 1). Og det var bare flaks jeg klarte å svinge av mot havneområdet før det var for sent å snu på veien med fire felt i hver retning. Langs havnen gikk det en mindre vei parallelt med motorveien, men den er utelukkende for industri på havneområdet, hovedsakelig lastebiler. Etter mye om og men, ble jeg heldigvis enig med sikkerhetsvaktene som styre porten til havna at det var en god ide med en syklist der også. Mange lange blikk, men et svært godt alternativ til motorveien. Og havneveien tok meg helt forbi N1 til riksveien jeg skulle følge.

Flaksen skulle ingen ende ta for plutselig dukket det også opp en sykkelvei (som var skammelig lite trafikkert). 

Et lite øyeblikk var det nesten som om Kairo allerede var i sikte, helt til jeg hørte en rar lyd fra bakdekket. 23km inn i etappen hadde jeg turens første punktering. Ettersom jeg hadde punktert på et område som kun hadde noen «shacks» i nærheten var første prioritet å trille sykkelen til et område med litt mer folk. Mens jeg trillet oppdaget jeg utrolig nok at fremdekket også hadde punktert.

På tross av at jeg har syklet noen kilometer før har jeg vært svært heldig med punkteringer og har på kanskje 10 år bare punktert 1 gang. Og dermed er jeg ikke spesielt dreven på dekkskift (den ene gangen jeg punkterte var da jeg syklet Helsinki-Nordkapp-Lindesnes og medsyklist Benedikte skiftet slange for meg på Senja). 

I stekende sol fristet det mest å bare ta en Uber til flyplassen og være ferdig med det. Heldigvis så jeg et kjøpesenter og trillet sykkelen dit. De hadde ingen sportsbutikk som kunne hjelpe meg, men gutta i den tilknyttede vaskehallen kunne hjelpe. Og de to reserveslangene jeg så for meg å aldri bruke var dermed satt på sykkelen. Gutta tipset meg også om at viss jeg syklet 2km tilbake kunne jeg kjøpe nye reserveslanger. Pft. Jeg hadde allerede brukt for mye tid, og en syklist som må rive ut sider av bøkene sine har ikke kapasitet til å tråkke i gamle ruter. Uansett så jeg ikke for meg å punktere en tredje gang på en dag.

Med nye slanger satt jeg igjen kurs mot retning Kairo og kom opp i grei fart, og merket at jeg kom stadig lengre vekk fra Cape Town. Med både færre hus og biler. Klokken 1700 merket jeg igjen noe rart med fremdekket, og nå befant jeg meg uti ingenmannsland. Det var bare å tråkke på, mens det fortsatt var luft i dekket, men den var ute i løpet av minutter. Og da stod jeg på et helt ubebodd veistrekk i stekende sol uten reserveslanger. Mobilen hadde heller ikke dekning. Årsaken bak punkteringene var noen ekstremt store torner, som jeg tidligere har fått igjennom skosålen min.

I et desperat forsøk prøvde jeg å pumpe opp dekket for å se om hullet var så lite at det gikk an å sykle videre for så å pumpe det opp igjen etterhvert. Det var det ikke. Når jeg bøyde meg opp igjen så jeg at det stod en pickup foran meg. Greg hadde stoppet for å høre om jeg trengte hjelp? Det gjorde jeg. Vi lastet sykkelen på lasteplanet hans og kjørte til huset hans i Grotto Bay som lå rett ved campingplassen 

 jeg syklet til. I garasjen hans fikk vi lappet sammen dekket (tre hull) og jeg ble etterhvert innlosjert i garasjen for natten. Etterhvert kom også konen hans hjem og laget middag og satte drikkeflaskene mine i fryseren til neste dag.

Greg kunne fortelle at han som 17-åring ble innkalt til forsvaret for å kjempe mot rebeller som var i mot apartheid, men valgte å heller rømme til sjøs.

Det var også interessant å for første gang siden jeg kom til Sør-Afrika befinne seg i et hus uten jerngitter; Her var heller hele nabolaget gjerdet inne og kameraovervåket.

Hundene var veldig interesert i sengen jeg fikk redd opp, så jeg latet som jeg var veldig interessert i dem for å ikke havne i unåde hos eierne…

Dagen etterpå fikk jeg full forståelse for at jeg måtte kjøres tilbake til stedet jeg hadde blitt plukket opp for å ikke jukse. Og også en matpakk og lappesaker og reserveslange. (Da jeg lånte badekaret deres kvelden i forveien hadde de postet på nabolaget WhatsAppgruppe og samlet inn diverse sykkeldonasjoner). 

Med medvind og ingen punkteringer gikk 80km til Langebaan radig. Og første stopp var på et sykkelverksted for å fylle slangene med «antipunkteringsslim» og legge på en såle mellom dekket og slangen som også forhindrer punkteringer. Mekanikeren ble først litt irritert for å få et ekstra oppdrag rett før stengetid, men ble mer medgjørelig da han så sykkelen. En slik hadde han ikke sett på mange år og han kunne ikke tro at den var i så god stand (sykkelramma er omtrent like gammel som meg). Dermed insisterte han på å donere ekstra lappesaker og sykkellykt til turen!

Langebaan er kjent som et ekstremt bra kitested, og jeg hadde to hviledager, en planlagt og en pga regn (men jeg klager ikke på en ekstra hviledag). Jeg testet ikke vannet selv, men lot meg imponere over Yannick.

Det eneste lyspunktet i alle punkteringene er at for hver punktering donerer jeg 25kr til Redd Barna, støtt gjerne innsamlingen her

Endelig på sykkelsetet

Etappe 1:

Ettersom jeg hadde fått uansvarli mange likes uten å ha syklet en meter måtte jeg leie meg en sykkel for å komme i gang. Jeg fikk selskap av et britisk søskenpar hvor yngstebror som 19-åring hadde syklet England – Australia! Storesøsteren kunne leende gjenfortelle «Imagine what our parents said. We thought we would never see him again when he cycled onboard that ferry».

Heldigvis så de ham igjen og heldigvis påtok han seg jobben med å taue feltet i de sterke vindene på Afrikas sydspiss. For å komme oss til Kapp det Gode Håp og start måtte vi sykle ut dit fra en liten ferieby kalt Simon´sTown. Og etter bare 23km kom turens første ødelagte kjede (heldigvis ikke på min sykkel)og vi måtte tilkalle assistanse. I ventetiden fikk vi sett bavianer og struts, uten at det ga mening hvorfor slike dyr skulle befinne seg ute i det forblåste landskapet.

Satser på første og siste
Bavianer er visstnok veldig aggressive og måtte holdes i sjakk av vakter med paintballgevær og sprettert…

Etter behørig fotografering både på Cape Point og Kapp det Gode Håp, syklet vi fra Afrikas sørligste punkt tilbake til Simon´s Town og turens første 25km var unnagjort.

For å komme oss tilbake fra Simon´s Town til Cape Town gikk vi for toget. Som har et rykte for å ha mye kriminalitet. Ettersom yngstebror tross alt hadde ansenitet pga sykkeltur til Australia, turte jeg ikke protestere på at vi tok toget. Det snirklet seg av gårde og plukket opp flere tvilsomme typer som stirret ganske godt på de solbrente syklistene. Plutselig stoppet toget og noen ropte «everybody out!» så da gikk vi ut uten ane hvor vi var. Vi forstod lite da flere av medpassasjerene våre la på sprang, men forstod mer da vi så noen slitne minibusser utenfor stasjonen, Her var det om å gjøre å sikre seg plass på den uoffisielle buss-for-tog transporten.

En jernbaneansatt kunne dog trøste oss med at et nytt tog allerede var på vei. Når det kom? Nei, det kunne hun ikke si. Om det ville ta 1 minutt eller 1 time? Da fikk jeg bare et blikk som tilsa at jeg hadde stilt verdens dummeste spørsmål. TIA.

Det hadde begynt å mørkne og ting føltes ikke mer trygt. Så da jeg tilbudte meg å betale for en Uber, var det et ganske unisont svar om at vi kunne spleise.

Hostelet (og de fleste bygninger i Cape Town) er omringet av et høyt gjerde med port, for så å ha nok ett gitter/port på døren. Da vi hadde kommet innenfor gjerdet var det ei som stod der å grein. Rett før vi kom hadde hun blitt ranet utenfor gjerdet.

Kapp det Gode Håp

Etappe 2:

Det var lite fristende med en ny togtur, men jeg måtte til Simon´s Town for å kunne sykle helt inn til Cape Town. Dermed ble det å laste ny Ubertur, denne gang med sykkel. Fra start av var det medvind og sykkelen var upåklagelig, nå er det bare rytteren som må sjerpe seg. Jeg hadde valgt ruten ut i fra hvor jeg trodde det var minst trafikk, men ikke undersøkt så mye utover det. Etter 20km kom jeg til Chapmans peak drive som viste seg å være en av de største turistattraksjonen i Sør-Afrika. Veien gikk flere kilometer med fjellveg på høyre side og beint ned flere hunder meter til havet på andre side. Intet annet enn spektakulært.

Fremme i Cape Town ble etappen feiret med noen lokale bekjentskaper som lovet at det bare var en «chill beer», en chill beer eksisterer ikke i Cape Town og det ble ikke syklet dagen etterpå…

Kart over Afrika: Cape Town nede til venstre. Har syklet ca tykkelsen på en lillefinger. Kartet fortsetter på baksiden

Støtt Redd Barna

Om du vil se ruten

Sykkelkjøp og brutto nasjonalprodukt

Når man skal på lengre sykkelturer har man to valg: Enten kan man ha bagasjen i en tralle bak eller så kan man ha den i vesker over for- og bakhjulet. Da jeg syklet gjennom Finland og Norge brukte jeg tralle. Det er enkelt å koble av og på, krever ingen modifikasjoner på sykkelen og ettersom vekten plasseres på et tredje hjul øker ikke risikoen for punkteringer. Nå som jeg skal gjennom land med mer kaotisk trafikk og veistandard går jeg for vesker slik at jeg ikke har en «hale» jeg risikerer blir kjørt ned. Tanken er også at jeg får mer kontroll på tingene på smale fortau og i folkemengder.

Skal man ha vesker trenger man en sykkelramme som tåler ekstra vekt og som man kan bore hull i for å feste veskene. Da snakker man om en touring-sykkel med ramme i stål, som også gjerne har en mer komfortabel sitteposisjon enn en landeveissykkel.

Ettersom jeg ikke ville ha så mye å drasse på dro jeg til Sør-Afrika uten sykkel. Og ettersom Cape Town er full av fristelser utsatte jeg sykkelanliggender en uke. Da jeg endelig begynte å lete viste det seg at touring sykkel, verken ny eller brukt, ikke var å oppdrive i Cape Town. Den eneste butikken som selger touring sykler i Sør-Afrika (og dermed kan man anta også i Afrika) befant seg i en by rett utenfor Lesotho (landet som ligger inni Sør-Afrika). Det viste seg dessverre at de ikke ville få sin rimeligste modell inn på lager før i mai (!) og den eneste aktuelle sykkelen de hadde inne ville koste nesten 50 000 kroner med veskene.

Lenge den eneste sykkelen jeg hadde

Å vente til mai var ikke veldig aktuelt. Og selv om det alltid frister med dyre sykler, har budsjettet mitt visse begrensinger. Samtidig som det å ha en så dyr sykkel ville gjort meg ganske låst da jeg ville vært redd for at den ble stjålet. Sykkelen ville ha kostet mer enn årlig BNP per innbygger i flesteparten av landene jeg skal innom: Egypt, Kenya, Etiopia, Tanzania, Sudan, Zambia, Zimbabwe og Malawi. Som jo foruten å være ganske perverst også ville utgjort en sikkerhetsrisiko.

( https://en.m.wikipedia.org/wiki/List_of_African_countries_by_GDP_(nominal) )

Sør-Afrikanerne er ekstremt hyggelige og har strukket seg langt for å hjepe meg, selv om de vet de ikke får solgt meg en sykkel selv. Til slutt ble jeg satt i kontakt med Nils på Woodstock Cycleworks som fikser opp og selger gamle landeveissykler. Han hadde hatt innom en kar som ville selge ham en touring sykkel, men han hadde avslått «fordi ingen vil ha dem». Jeg kom i kontakt med ham som ville selge, men til ingen nytte, den var for liten for meg. På dette tidspunktet hadde Stavanger Aftenblad skrevet en artikkel om turen, og det begynte å bli kritisk å faktisk ha en sykkel.

På Woodstock Cycleworks kom Nils på at han jo hadde en gammel sykkel som kanskje kunne fungere. Den måtte bare letes frem. Etter ett kvarters graving på lageret begynte det å se mørkt ut, men til slutt dukket den heldigvis opp bak en dør i bakgården. En ganske medtatt sak som har rullet rundt siden 90-tallet. Jeg kan vell ikke si annet en at jeg var noe skeptisk, men stolte på at den skulle bli bra bare den fikk omsorg på verkstedet. Jeg ble lovet at når den var ferdig ville den ikke være til å kjenne igjen og at «When you get to know each other, you will love it like a brother».

«You look nervous, don´t be.» Var tilbakemeldingen da jeg hentet sykkelen. Og de hadde rett. Den var fantastisk. Og prisen? Inkludert sykkelvesker kom totalen for sykkelen som skal ta meg gjennom Afrika på 5000 kroner (fem tusen, ikke femti tusen). Da er det bare Malawi som er under på BNPen, mens de fleste sykler som går fra Egersund til Sandnes i juni nok ligger over…

Sykkel ved utsikt
For mange like sykkelbilder, sa ingen syklist, noen gang